april 2011

hej hej hallå



Folka mine bryr seg mer om bursdagen min enn jeg gjør, men jeg holder ut. It's ok. 

Sytten er fortsatt seksten, på en måte. Den eneste forskjellen er at jeg er enda mer stresset med tanke på øvelseskjøring. Kan ikke si "pfh, to år til" lenger. Bare ett. Ett år til jeg er atten. Gleder meg ikke noe spesielt til det, egentlig. Men kos blir det, bittelitt. Og så står det at jeg er sytten overalt da, ikke seksten, men det er jeg jo ikke lenger heller. Rart altså. 

 

Hej, når er dere født?  

 

Let's kill tonight


FgdO2s

Idag hadde jeg engelsktentamen med engelsklæreren som vifter med armene og snakker så lavt at alle har gitt opp å få med seg hva han sier. Plutselig forsvinner stemmen, og når vi kikker opp fra pc-skjermene våre står han der og mimer videre på settningen sin. Men han er hyggelig da. Flink og engasjert, det er fint. 

Har ikke vendt meg til at det tar tid å jobbe og å ha prøver, og derfor merker jeg ikke så godt at dagene går, og at denne bloggen sitter her uten noe som helst nytt. Kameraet mitt er også blitt forsømt. Stakkars. 

 

brb, superstorogfin naturfagsprøve i morgen.

øvingen starter nåååååå. 

An ancient business, a modern piece of glasswork.







Hun løper. Fort. Fortere. Fort nok? Kanskje. Usikkerheten brer seg. Er det verdt det? Hun fortsetter å bevege seg mot målet, kroppen tung og uvillig. Spyttet går fra å være bare spytt til å bli noe mer. Noe med en smak av metall. Blod. Hun løper for fort, alt i henne protesterer. Likevel gir hun seg ikke, ikke enda. Tingene hun bærer drar henne mot bakken, holder henne igjen. Slutt, ber hun. La meg få lov til dette. Et par sprang til. Nei. Benet vrir seg i en unaturlig vinkel, skikkelsen hennes faller mot bakken. Ikke tro jeg trenger din tillatelse, spytter hun ut. Andpusten, smerte i ordene. En kraftanstrengelse og hun er oppe igjen. Løpende på motvillige ben. Målet er der, litt til. Mer smerte, mindre protest. Bena er inne i rytmen nå, de har gitt opp kampen. Det finnes en grense hvor du ikke lenger holdes tilbake av skallet ditt, hvor det gir slipp og lar deg bryte reglene. Ikke lenge, men lenge nok. Herlig. I tide, målet er nådd. Hun synker sammen. Friheten er slutt og alt det fortrengte skyller over henne. Men det går bra, anger eksisterer ikke. Hun vant. 

Det er tingene du velger å ikke gjøre du ender opp med å angre på, tenker hun.
Selv om det er noe så ubetydelig som å satse alt på å rekke en buss. 

Det er vår, forresten.
endelig. 

 

hits