mars 2011

It's a silly time to learn to swim when you start to drown. It's a silly time to learn to swim on the way down.



Trekk pusten. Det går fint, tror jeg. Japan i august, mars neste år eller enda senere.
Ingen vet, og jeg klarer ikke bestemme meg. Men det er greit, det blir bra. Det ordner seg på ett eller annet vis. 

Av og til, kanskje litt for ofte, tar jeg ting for gitt. Alt er ikke enkelt, og jeg vet ikke når jeg våkner og innser at ting ikke alltid løser seg på best mulig måte. Blir jeg voksen den dagen det skjer? Jeg vet ikke, vi får se.


Sommeren skal tilbringes på jobb (endelig tjener jeg penger, hurra), sammen med venner, på Slottsfjell festivalen og sikkert en god del hjemme. Kanskje jeg reiser bort med noen, om jeg får lov. Moren min er streng på sånt, stoler ikke på noen av vennene mine eller foreldrene deres. Stoler ikke på meg, egentlig. Hun vil bare ikke innrømme det. 

 

Alt er som vanlig, og selv om det er kipt, så er det litt fint også. 

Idunno



Hej, her er jeg. Jeg som skulle til Japan om seks dager. Jeg som skulle møte den japanske familien min 26. mars og bo med dem i ti og en halv måned. Jeg som smilte på nesten alle bildene jeg tok på søndag, noe som gjorde dem ubrukelige i dette innlegget. Jeg vet ikke, kanskje jeg burde sett litt tristere ut allerede da, for det var sikkert at året kom til å bli utsatt. Naiv som jeg er håpet jeg på noen uker, kanskje en måned - en og en halv. Nei?

Slutten av August 2011, sa de.
I kun seks måneder. Såvidt nok til at jeg får grunnlag til forståelse av språket.
Det blir som å dra hjem når alt begynner. Året starter ikke ordentlig idet jeg kommer til Japan, det starter den dagen jeg våkner og forstår hva alle rundt meg prater om, og kan svare dem tilbake.
Å dra hjem rundt den tiden hvor det mest sansynligvis vil skje, er nesten som å gi opp de første seks måndene. Hva har det å si om jeg endelig er i stand til å forstå om jeg sendes hjem?
Må året først utsettes så ville det vært fint om vi fikk mulighet til å komme hjem med japansken helt inne, ikke bare halvveis.

Imorgen ringer jeg AFS. Mail skal også skrives. De får ikke lov til å gi opp midt i denne usikkerheten. Jeg kan vente en måned, eller et halvt år, om det trengs. Tilogmed et helt, selv om det kan bli problematisk. Alt jeg ber om er muligheten til å lære meg språket, og da trenger jeg tid.
Mer tid enn de er villige til å tilby nå, og jeg vil gjøre noe med det. Vet ikke, i det minste vil jeg vite med meg selv i ettertid at jeg gjorde mitt beste. Ikke faen om jeg gir meg så lett.

 

Å ikke kunne gjøre noen ting, er ille. Det er vondt. Alt jeg får til er å forsøke å holde meg oppdatert, og forhøre meg om at vertsfamilien har det bra. Det føles ikke nok, men det er greit.
Kan ikke slite meg ut, det er ikke min feil. 
Nyhetene, ødeleggelsene og skjebnene til alle de døde, savnede og hjemløse japanerne er grusomme.

Vil så gjerne være der og hjelpe til. Støtte vertsfamilien min, naboer, skoleelever. Noen.

Update.

 

Vet ikke om jeg kan dra. Lillesøss ligger og gråter fordi ingen vet hva som vil skje. Jeg går rundt i huset og tar tingene mine ut av kofferten, ser over alt, og legger det tilbake. Nå som gavene til vertsfamilien endelig var på plass, nå som alt som gjensto kun var småting. Herregud.

Når jeg vet mer så gir jeg beskjed. Vertsfamilien min er uskadd, og byen de bor i er utenfor fare og har ikke blitt utsatt for annet enn lettere jordskjelv. Der er likevel for jævlig. Faen.

 

hits