Folka mine bryr seg mer om bursdagen min enn jeg gjør, men jeg holder ut. It's ok. 

Sytten er fortsatt seksten, på en måte. Den eneste forskjellen er at jeg er enda mer stresset med tanke på øvelseskjøring. Kan ikke si "pfh, to år til" lenger. Bare ett. Ett år til jeg er atten. Gleder meg ikke noe spesielt til det, egentlig. Men kos blir det, bittelitt. Og så står det at jeg er sytten overalt da, ikke seksten, men det er jeg jo ikke lenger heller. Rart altså. 

Hej, når er dere født?  

Idag hadde jeg engelsktentamen med engelsklæreren som vifter med armene og snakker så lavt at alle har gitt opp å få med seg hva han sier. Plutselig forsvinner stemmen, og når vi kikker opp fra pc-skjermene våre står han der og mimer videre på settningen sin. Men han er hyggelig da. Flink og engasjert, det er fint. 

Har ikke vendt meg til at det tar tid å jobbe og å ha prøver, og derfor merker jeg ikke så godt at dagene går, og at denne bloggen sitter her uten noe som helst nytt. Kameraet mitt er også blitt forsømt. Stakkars. 

brb, superstorogfin naturfagsprøve i morgen.

øvingen starter nåååååå. 



Hun løper. Fort. Fortere. Fort nok? Kanskje. Usikkerheten brer seg. Er det verdt det? Hun fortsetter å bevege seg mot målet, kroppen tung og uvillig. Spyttet går fra å være bare spytt til å bli noe mer. Noe med en smak av metall. Blod. Hun løper for fort, alt i henne protesterer. Likevel gir hun seg ikke, ikke enda. Tingene hun bærer drar henne mot bakken, holder henne igjen. Slutt, ber hun. La meg få lov til dette. Et par sprang til. Nei. Benet vrir seg i en unaturlig vinkel, skikkelsen hennes faller mot bakken. Ikke tro jeg trenger din tillatelse, spytter hun ut. Andpusten, smerte i ordene. En kraftanstrengelse og hun er oppe igjen. Løpende på motvillige ben. Målet er der, litt til. Mer smerte, mindre protest. Bena er inne i rytmen nå, de har gitt opp kampen. Det finnes en grense hvor du ikke lenger holdes tilbake av skallet ditt, hvor det gir slipp og lar deg bryte reglene. Ikke lenge, men lenge nok. Herlig. I tide, målet er nådd. Hun synker sammen. Friheten er slutt og alt det fortrengte skyller over henne. Men det går bra, anger eksisterer ikke. Hun vant. 

Det er tingene du velger å ikke gjøre du ender opp med å angre på, tenker hun.
Selv om det er noe så ubetydelig som å satse alt på å rekke en buss. 

Det er vår, forresten.
endelig. 

Trekk pusten. Det går fint, tror jeg. Japan i august, mars neste år eller enda senere.
Ingen vet, og jeg klarer ikke bestemme meg. Men det er greit, det blir bra. Det ordner seg på ett eller annet vis. 

Av og til, kanskje litt for ofte, tar jeg ting for gitt. Alt er ikke enkelt, og jeg vet ikke når jeg våkner og innser at ting ikke alltid løser seg på best mulig måte. Blir jeg voksen den dagen det skjer? Jeg vet ikke, vi får se.

Sommeren skal tilbringes på jobb (endelig tjener jeg penger, hurra), sammen med venner, på Slottsfjell festivalen og sikkert en god del hjemme. Kanskje jeg reiser bort med noen, om jeg får lov. Moren min er streng på sånt, stoler ikke på noen av vennene mine eller foreldrene deres. Stoler ikke på meg, egentlig. Hun vil bare ikke innrømme det. 

Alt er som vanlig, og selv om det er kipt, så er det litt fint også. 

Hej, her er jeg. Jeg som skulle til Japan om seks dager. Jeg som skulle møte den japanske familien min 26. mars og bo med dem i ti og en halv måned. Jeg som smilte på nesten alle bildene jeg tok på søndag, noe som gjorde dem ubrukelige i dette innlegget. Jeg vet ikke, kanskje jeg burde sett litt tristere ut allerede da, for det var sikkert at året kom til å bli utsatt. Naiv som jeg er håpet jeg på noen uker, kanskje en måned - en og en halv. Nei?

Slutten av August 2011, sa de.
I kun seks måneder. Såvidt nok til at jeg får grunnlag til forståelse av språket.
Det blir som å dra hjem når alt begynner. Året starter ikke ordentlig idet jeg kommer til Japan, det starter den dagen jeg våkner og forstår hva alle rundt meg prater om, og kan svare dem tilbake.
Å dra hjem rundt den tiden hvor det mest sansynligvis vil skje, er nesten som å gi opp de første seks måndene. Hva har det å si om jeg endelig er i stand til å forstå om jeg sendes hjem?
Må året først utsettes så ville det vært fint om vi fikk mulighet til å komme hjem med japansken helt inne, ikke bare halvveis.

Imorgen ringer jeg AFS. Mail skal også skrives. De får ikke lov til å gi opp midt i denne usikkerheten. Jeg kan vente en måned, eller et halvt år, om det trengs. Tilogmed et helt, selv om det kan bli problematisk. Alt jeg ber om er muligheten til å lære meg språket, og da trenger jeg tid.
Mer tid enn de er villige til å tilby nå, og jeg vil gjøre noe med det. Vet ikke, i det minste vil jeg vite med meg selv i ettertid at jeg gjorde mitt beste. Ikke faen om jeg gir meg så lett.

Å ikke kunne gjøre noen ting, er ille. Det er vondt. Alt jeg får til er å forsøke å holde meg oppdatert, og forhøre meg om at vertsfamilien har det bra. Det føles ikke nok, men det er greit.
Kan ikke slite meg ut, det er ikke min feil. 
Nyhetene, ødeleggelsene og skjebnene til alle de døde, savnede og hjemløse japanerne er grusomme.

Vil så gjerne være der og hjelpe til. Støtte vertsfamilien min, naboer, skoleelever. Noen.

Vet ikke om jeg kan dra. Lillesøss ligger og gråter fordi ingen vet hva som vil skje. Jeg går rundt i huset og tar tingene mine ut av kofferten, ser over alt, og legger det tilbake. Nå som gavene til vertsfamilien endelig var på plass, nå som alt som gjensto kun var småting. Herregud.

Når jeg vet mer så gir jeg beskjed. Vertsfamilien min er uskadd, og byen de bor i er utenfor fare og har ikke blitt utsatt for annet enn lettere jordskjelv. Der er likevel for jævlig. Faen.

the way that we walked together back then is lost
yet always we were walking, someday shall I meet with you?

atop of the gently sloping hill, the snow slowly falls
I understand that I cannot reach you, yet
in your room, a single flower of the kind that you loved, is now...

the brightness quietly colours the inside of the town white
you saw the season's final colours
a tear falls, reality is cruel, isn't it?
you saw the season's final colours

~ Ain't afraid to die, Dir en grey.

Helgen ble tilbragt hos Ida gingerpus med masse folk og pizza og musikk og veldigveldig kaldt vær.

Sånn ellers har jeg endelig fått vertsfamilien min, hurra ♥♥♥ 
På de papirene som vertsfamilien og skolen hadde fylt ut var de påskrevne datoene fra starten av desember, så jeg skal skynte meg å få skrevet et skikkelig elendig japansk-engelsk brev til dem, for de har nok ventet en stund på å høre fra meg.

Det er flere detaljer om vertsfamilen min og byen jeg skal bo i, Takasaki, på utvekslingsbloggen.

Jeg vil ikke dra.

Ikke alene.
Ikke om kun seks uker.
Ikke når det er så mye igjen å fikse.

Hej, vil du være med? Jeg er ensom.

"Kanskje det ikke er for mørkt til å ta bilder av alt det fine jeg har funnet..?" tenkte jeg i stad.

Så jeg gjorde et forsøk. Låste meg inne på badet med alt det nye og nattbordlslampen min.

Værsågod.

Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre med håret mitt i Japan. Bestemte meg for mørkebrunt. Kanskje. 
Aller helst vil jeg ha blått hår igjen. Garderoben min består av 70 % grå klær. Det blå håret gjorde meg litt mer fargerik, så det var ok med massevis av grått da jeg var blåhår.
Nå er det bare dødt. Dødt og kjedelig.

Noen ganger har jeg så mye sitron i teen at jeg like så godt kunne drukket varmt vann med sitron.

åtte uker og to dager. ikke mer, ikke mindre.

Av og til lurer jeg på om folk som møter meg bli litt skuffet over hvordan jeg virkelig er. Om jeg kanskje ødelegger folks forventninger. Jeg skal til Japan, men jeg er ingen engasjert animetard, jeg leser ikke mye manga, og jeg kan ikke engang noe særlig japansk. Conventions trives jeg ikke med, orker ikke ungene i kostymer med dårlig kvalitet som løper rundt og snakker japans-engelsk og deler pakker med Pocky mellom seg. Kulturen og språket er det som fanger interessen min, men når jeg ikke kan mye om noen av delene.. Vel, da er det bare flaut.

Hvor ville du reist om du kunne velge ut ett sted  på jorda?

Jeg var syk, og så var jeg lat. Hurra for meg.

Gardtøs har bursdag idag, så på fredagen feiret vi med film, prating og Blur. Liker hvordan folka tok av under gamingen - Blur er et bilspill, forresten - og alt som hørtes mens vi holdt på var banneord og skriking. Dere vet, når noen skyter deg så du havner lengst bak er det lov til å bli sur. Konkurranseinstinkt, haha ♥

Nå er det flere jeg reiser til Japan med som har fått vertsfamilier.
Jeg både gleder og gruer meg veldig til å få min. Håper de bor sør i Japan, jeg liker ikke vinter.
Det viktigste er så klart at de er hyggelige, men fortsatt... ikke bo i Hokkaido, plz.

Trenger struktur, trenger orden og oversikt. Hjelp meg, jeg er så elendig på dette. 
Åh, hadde det bare vært lyst.

Forresten, oreo dyppet i melk funker ikke for meg.
Sry if I disappointed you, guys.

Etter å ha vært endel med meg i fritiden, så finner de fleste vennene mine ut at jeg er ubeskrivelig flink til å legge fra meg ting over alt. Denne gangen var det kameraet. Null kamera, null innlegg. Og det var ferie da, heh. Hei lat. Gamekvelder og overnattinger de fleste juledagene har ført til en litt ubalansert døgnrytme, men som de fleste andre, så overlever jeg. Julen var fin, men nå vil jeg ha vår.

Sovner sent og våkner tidlig. Leser, prater, slapper av.
Jeg er så jævlig lei av vinter.